4«Heisann!
Kjerringa dro mæ på ræk i hele søkksvære butikken dokkers, som va omtrent like stor som kjæften til naboen da han stod å kjæfta på kjerringa i stormen.
Nåvæl, etter å ha traska på meg liktorn og slitt ut ullsokkan, så endte æ opp med å anskaffe mæ den hær lækkerbissken så æ kunne kvile ræva mens æ dusje. Æ testa den først i butikken, med klær på. Kjærringa mente æ måtte det skjønne dokker.
Ho trudde forøvrigen at eskaperiet va en sånn sak å sette blomsterpåtta på, den tøvsjura, men æ pekte nu på etikkætten som sa «krakk». Så da vant æ den krangeln, for en gangs skyld.
Væl jæmme plasserte æ møbelemanget i dusjen, og skritta inn. Uten klær den hær gangen.
Æ plasserte ræva rolig ned på stolen, og satt dær mens æ såpa inn mitt legeme. Inkludert skippern og hans to båtsmenn. Som dokker skjønne e skippern kaptein dær nede, og båtsmenn betyr de to nøttern som dingle, men siden dokker e svænsk, og æ vet dokker i sverige ikke e så steike glad i direkte beskrivelsa av kroppens forfruktningsapparat, så kalle æ dæm for skipper og båtsmenn.
Så, når det blir såpa på dekk, og kaptein med mannskap e like fortumla av skumføyken, ja da begynne dæm å skli som fulle sjøfolk! (haha, så dokker ka æ gjor nu, hæ? Haha, æ brukte en beskrivelse av sjøfolk på sjøfolk!)
Uansett, som sagt va det like glatt på dækk som hårsleiken til naboen da han lekte seg med å trøkke brylkrem i håret i sin ungdoms glanstid. Ja, sælfølgeli va det glanstid, for brylkræmen hadde mye glans.
Da skjedde det nokka. Ene båtsmann sklei ubemærka avgåre, og så sitt snitt til å skli ned i ene hollet på krakken (se bildet). Det hær mærka æ ikke først, å såm man vet bruke ting å utvide sæ i varmen. Og når en båtsmann blir kokvarm, ja da blir han åsså å utvide seg æsktra mye.
Det hær mærka æ ikke før æ skulle reise mæ opp, og mærka at krakken hang fast i ræva og dingla dær, og æ kjente at en salig smærte slo som lyn ned i mæ. Den helsikes kommelpongen av en båtsmann satt fast i hollet!
Ikke klarte æ røre mæ, og ikke rakk æ mobilteflon som lå på vasken. Og ikke kunne æ rope på kjærringa, for ho hadde vel pinadø trudd at æ hadde amorøse tanka hvis æ ropte på ho fra dusjen.
Så dær satt æ. Og satt. Og spikkulerte og tænkte og fundamenterte. Ikke klarte æ å dytte båtsmann opp, og ikke farsken om æ klarte å trække han løs. Så æ satt der og spikkulerte litt til.
Etter å ha spikkulert en stund, slo det meg at æ ikke klarte å finne på nån goe idea. Og ikke ville æ ødelegge krakken heller, for da hadde bare kjærringa vunnet diskusjon allikavæl og sagt at den skulle vært blomsterpåtteholder.
Æ satt dær så lenge at varmvannet til slutt tok slutt, og som man vet, vet man at når varmvannet tar slutt, blir det kaldt. Fryktelig kaldt. Det ble kaldere enn smilet til svigermor da æ gifta mæ med dattera hennes.
Siden æ bynte å fryse, så tænkte æ iallefall at æ iallefall skulle forsøke å holde varmen mens æ spikkulerte og tenkte, så æ forsøkte forsiiiiiiktig å strække meg etter hårfønern… Og du vannvittige søkksvarte, gjett ka! Kulda hadde jo faktisk fått den dærre oppblåste båtsmann til å krømpe igjen, så med et plopp så va æ fri mann igjen! (iallefall fri fra stolen, om enn ikke fra kjærring og svigermor).
Så, nu har æ et spørsmål til dokker:
Finnes den hærran krakken i gul farge?»
